Hjem Historie Fra Ottar til Læstadius

Fra Ottar til Læstadius

Av Haakon Karlsen Jr.

 

Ottar fra Hålogaland – høvding.

Ottar fra Hålogaland levde sist på 800 tallet. Han var sannsynligvis herse (høvdingetittel). Mange navn fra vikingtiden er preget av samtidens voldelige adferd, men Ottar er et unntak i så måte. Ottar var ingen oppdager, men en av mange som reiste nordover og sørover til handelsmarkedene, noe de hadde gjort i flere århundrer allerede. I vikingtida var det viktig å reise for å beholde sin posisjon og sitt rykte. Å reise gjorde mannen klok.

Bilde av Flatvollsmykkene.

 

Alfred den store – konge av England.

Ottar seilte fra Hålogaland til England i år 890. I England fikk den engelske kongen Alfred den store i Wessex (849 – 899) skrevet ned hans beretning om Hålogaland og om en ferd langs kysten til KvitsjøenNordlendingen ga den første øyenvitneskildringen av landet vårt i 890.

Bilde av kart

Ottars beretning begynner med at han bodde lengst nord av alle nordmenn. Det vi også vet er at han eide selv land og dyrket mark, og her holdt han sau, gris, kveg og reinsdyr. Han drev jakt og dro på hvalfangst. Hans fortelling er detaljert når det gjelder geografi og avstand på havet, men vi får vite mindre om ham personlig.

Hvor han hadde gården sin vet ingen selv om det er flere mulighetene. Det kan ha vært Lyngen som hadde en stor jernalderbosetting. I indre del av Lyngenfjorden var det på den tiden flere titalls gårder. Funn fra jernaldergården Flatvoll med mer enn 40 bygg og Flatvollsmykkene i sølv forteller om ei rik og aktiv tid i Lyngenfjorden.

Ut fra kjent arkeologisk materiale, korngrensen i vikingtiden som gikk i Lyngen og med de seilingsdistanser han oppgir for turen til Kvitsjøen passer Lyngen svært godt som Ottars bosted.

Alfred den store skulle egentlig bli prest, men når danske vikinger på slutten av 800-tallet angriper England blir han nærmest lurt til å overta tronen etter sin svakelige bror.   Han bekjemper danskene og blir landets helt, men kjemper etterpå en indre kamp mellom ønsket om å bli prest og den makten han nå har som konge.

Ottar har temmelig sikkert blitt påvirket av kristendommmen under sitt opphold hos kong Alfred i England.

 

 

Olav den I - Olav Tryggvason – konge av Norge.

Selv om Ottar hadde hatt kontakt med kristendommen i England var det Olav Tryggvason (963 – 1000), konge i Norge i tiden 995 til 1000, som innførte kristendommen til landet. Etter et mislykket vikingtokt til England ble han døpt og opplært i den kristne tro. Sammen med en biskop og flere prester dro han tilbake til Norge hvor han ville kristne folket. Han dro langs hele kysten med sitt budskap. I Trøndelag brente han de gamle gudehov og kristnet folket med tvang. Også Hålogaland ble kristnet med makt, og Hårek av Tjøtta ble tvunget til å ta dåpen.

Olav Tryggvason ble drept i slaget ved Svolder i år 1000.

 

Olav den II - Olav den Hellige – konge av Norge.

Rikskongen Olav Haraldson (995 – 1030) som seinere ble kjent som Olav den Hellige var konge i Norge fra 1015 til 1028. Fra hans kristningsferd til Hålogaland i 1020 kan en lese i kildene: ”Kong Olav dvelte den største del av sommeren på Hålogaland og for i alle tinglag og kristnet folk der”. Han var på denne turen helt nord til øyene i Nord-Troms.Tore Hund på Bjarkøy og hans bror Siggurd ble kristnet på helgenkongens tid. Forholdet til kongen ble svært dårlig og det var Tore Hund som i slaget på Stiklestad påførte Kong Olav spydstikk som førte til hans død. Tore Hund ble tatt av anger og dro på pilegrimsferd til Jerusalem. Palmesøndag i 1033 sto han på Oljeberget. Tore kom aldri heim etter denne ferden.

Olav den Hellige ble drept i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.

Olav Haraldsons død førte til sterk ekspansjon av kristningsverket. Kristendommen nådde etter hvert opp til de nordligste områder for norsk bosetting.

Før kirkene ble bygget ble det reist kors for gudstjeneste under åpen himmel. Det var en rekke gudehov langs kysten her nord. De gikk etter hvert over til å bli kirkested.

 

Håkon IV - Håkon Håkonson – konge av Norge.

Områdene i Nord-Troms kom for alvor under kristen påvirkning mens Håkon Håkonson (1204 – 1263) var konge i norge fra 1217 til 1263.

I sluttkapitlet av hans saga kan en lese: ”Kong Håkon la mer hug på å styrke kristendommen i Norge enn noen konge før han, siden den hellige kong Olav. Han lot gjøre en kirke nord i Trums, og kristnet hele det kirkesognet”.

Håkon ble syk og døde på Orknøyene 17. desember1263

Kirken ”nord i Trums” ble ikke bygget bare for de fastboende nordmenn. Den var også en misjonskirke for samer, kvener og pomorer. I et brev datert poitiers 5. februar 1308 betegner pave Clemens V denne kirken som ”ecclesia sanctæ Mariæ de Trums juxta paganos” som kan oversettes med Santa Maria kirken blant hedningene i Troms.

For kong Håkon lå det et politisk motiv bak byggingen av en kirke med et så strategisk viktig beliggenhet. Den skulle være et vern mot hedensk innvandring østfra. Området var utsatt for plyndringer av handelsmenn eller tsjuder østfra.

Lyngen var og har vært det mest strategiske stedet for ei slik kirke. Lyngen var i perioder skattegrensen mellom Norge, Sverige og Russland.  Det var dette området som var mest utsatt for handel og plyndringer østfra (Just Qvigstads eventyr og sagn). Krongodset ble forvaltet av proprietæren som hadde sitt hovedsete på Karnes i Lyngen og som en kuriositet ble doktor hentet fra Lyngen til Tromsø når alvorlig sykdom inntraff.  Krongodset omfattet store deler av nåværende Troms fylke.

Det er sannsynlig at kirkene ble bygget i stavkirkestil noe som henspeiler på øvrig byggeskikk som Flatvollnaustet i Pollen som allerede tidlig i jernalderen hadde en stor befolkning.

Det er derfor sannsynlig at det allerede på denne tiden var flere kirker rundt Lyngenfjorden.

 

Svartedauen.

Svartedauen (1347 – 1351) gjorde store innhogg i befolkningen og utryddet det meste av Lyngenfjordens innbyggere. Området lå derfor øde i svært lang tid der det finnes lite kilder og nedtegnelser.

Tall fra nyere forskning viser at over halvparten av Europas befolkning strøk med, og Norge ble særlig hardt rammet. Pesten kom til Oslo på slutten av 1348 og til Bergen i 1349. Utover våren og sommeren 1349 spredte epidemien seg ut fra de to byene, og langs handelsveiene, til bygdene.

Svartedauens pestbakterie ble spredd med loppene. Pestbakterien i loppa virker til å stoppe fordøyelsen på den. Loppa blir mer sulten og må suge mer blod. Når loppa suger blod på full mage, kaster den opp, og spytter pestbakterien inn i såret på verten sin.

Guds straff

Middelalderens befolkning var forsvarsløse mot bakterien. De hadde ingen forestillinger om smitte. Den dominerende sykdomsforståelsen var at det var Guds straff. Etter hvert erfarte man at sykdommen spredte seg etter kontakt med syke, og resonnementer fra gresk teori førte også til endret sykdomsforståelse. Mange døde også av mangel på pleie og stell fordi det ikke var mennesker igjen til å utføre slike oppgaver.

Det var knyttet stor frykt og overtro til ødegårdene. De ble derfor liggende øde i svært lang tid.

 

Gjenoppbygging.

Når befolkningen igjen tok seg opp skjedde det først ytterst langs kysten, på øyene og i de ytre fjordområder. Det går fram av de første bevarte pålitelige kildeskrift om de kirkelige forhold i Troms prestegjeld som er fra ”Reformats af 1589, Trondhjems stifts geistlige sager angaaende”.

Lyngenfjorden og Ullsfjorden hørte nå til Tromsø prestegjeld. Ullsfjord soknet til Karlsøy annekskirke og Lyngenfjorden med Kåfjord til Skjervøy kirke. I tidligere nevnte ”Reformats” finnes en fortegnelse over antall kirker og bønder som soknet til hver kirke.

Tromsø prestegjeld hadde 8 kirker som skulle betjenes av 4 prester.

I nedtegnelsen fra 1589 har prestegjeldet fått følgende beskrivelse:
Tromsø hovedkirke hadde 50 bønder.
Malvik annexkirke (Mjølvik på Sandøya) hadde 13 bønder.
Helgø kirke (Helgøy) hadde 35 bønder.
Torsvaag kirke(Torsvåg) hadde 18 bønder.
Vandve kirke(Vandvåg) hadde 14 bønder.
Karlsø annexkirke(Karlsøy) 23 bønder.
Hvidnæs kirke(Kvitnes) 22 bønder.
Skiervø kirke(Skjervøy) 40 bønder.

På denne tiden sto det sannsynligvis ei Skar kirke i Nordskar på Nord-Kvaløy på 1600-tallet. Etter at denne kirken ble borte ble ei toarmet lysestake gitt til Lyngen kirke. Denne lysestaken har følgende inskripsjon; ”Forhen i Skaar kirke, men nu foræret til Løngen af Wilhelm M. Tomæsøn 1753, sorenskriver over Tromsen”.

I følge kilder fra 1666 da sogneprest Bredal virket var nå alle tre kirkene på Vanna borte eller ”slet øde”. Melvik og Skar forsvinner ei tid seinere. Fisket var dårlig og kirkens økonomi var dårlig. Økonomiske inntekter til driften fikk kirken fra tiender og gressleie.

Det første offisielle og tilgjengelige manntall fra prestegjeldet ble opptatt etter foranstaltninger av Kristian IV (1577 – 1648) i 1601. Da var det 50 skattebetalende samer i Lyngenfjorden. Det er sannsynlig at tilstøtende øyer i nåværende Skjervøy var tatt med som tilhørende Lyngenfjorden.

 

Kristian IV

Ved århundreskiftet 1500 – 1600 påbegynte Kristian IV et aktivt kristningsarbeid i landet. De var en tvangskampanje med trusler om forvisning for de som ikke ville la seg døpe. Ved kongebrev av 1665 gikk det ut ordre til prestene om å ta opp manntall i prestegjeldet. Tromsø prestegjeld var svært stort, fra Malangen i sør til Brynilden i nord.

 

I 1702 ble det igjen tatt opp manntall i Nord-Norge. Dette manntallet oppgir befolkningen i Lyngen til å være 22 oppsittere, 20 oppsittersønner og fire drenger. Kvinner og samer uten jord var ikke tatt med i manntallet. Prestene beretter om bunnløs fattigdom slik at tiender og gressleie ikke kunne innkreves. Befolkningen gikk ned.

Fra tidlig på 1700-tallet kjenner en til at vestre side av Lyngenfjorden soknet til Karlsøy annekskirke. Nøyaktig når denne overføringen fant sted er ikke kjent.

 

Kristkirken i Tromsø ble sentrum for den kristne misjonsvirksomheten i den nordlige delen av Troms. Flere konger gjorde mye for å spre kristendommen, men språket var en hindring. Befolkningen hadde samisk og kvensk som morsmål. Mange kunne ikke kommunisere på norsk eller dansk. Det var ikke utgitt en eneste bok på samisk før Misjonskollegiets tid. Misjonskollegiet som var et misjonsdepartement ble grunnlagt av kong Fredrik IV (1671 – 1730) i København den 10. desember i 1714. Det første skrift for de norske samer kom ut i København i 1728. Det var Luthers katekisme med dansk og samisk tekst. Morten Lund hadde foretatt oversettelsen.

 

Thomas von Westen

I perioden 1716-1723 gjennomførte Thomas von Westen (1682 – 1727) tre større misjonsreiser nordover.

I 1716 dro von Westen på sin første reise til Nord-Norge. Etter en reise i Finnmark kom han til Skjervøy 8. august i 1716. Blant samene i Finnmark hadde han funnet mye overtro og trolldom. Og bedre var det ikke i Skjervøy. Han karakteriserte plassen som ”Satans egen Synagoge, formedelst den mangfoldige Uorden og Troldoms Øvelse”. Han hadde bedt folk møte til gudstjeneste i Skjervøy kirke søndag 9. august, men det kom ingen, de var heller på fjorden og fisket. Den 11. august kom von Westen til Karlsøy der han ”fornemmede samme Uorden og Troldoms Væsen”.

Noen klagde til von Westen over den lange og farlige kirkeveien. Særlig gjaldt dette befolkningen i Lyngen. Han gjør derfor samme år forberedelser for å få bygget ei kirke i Lyngen. Presten Heggelund skulle sørge for at gudshuset ble bygget. Henning Jonghans i Tromsø satte i samråd med von Westen misjonær Tornesen til å arbeide i Lyngen og Ullsfjord, men han blir motarbeidet av andre geistlige. Deriblant stiftsskriver Michel Hvid som bodde på Karnes hvor han fra 1716 var forvalter for det store jordgodset. Som stiftsskriver hadde han ikke fått utbetalt lønn på 4 år og dette mente han von Westen var skyld i.

I 1718 dro von Westen ut på sin andre reise til Nord-Norge. Han kom til Skjervøy 11. oktober 1718 og ble der i tre dager. Her møtte han samer fra Kåfjord og gjør opptakten til å få bygd et forsamlingshus. Byggearbeidene ble satt i gang og sto ferdig i 1722 på Storslett i Oldrdalen. Et minne fra dette forsamlingshuset finnes i dag i Kåfjord kirke. Det er en sølvkalk med inskripsjonen; ”Bekostet til Guds ære af Kogfiordens Almue, Anno 1778”.

I 1722 dro Thomas von Westen ut på sin tredje og siste misjonsreise til Nord-Norge.

Nå gjør han opptakten til å få reist forsamlingshus i Storfjord, Ullsfjord og ”Ulfs-Fjords Eidet” – Lyngseidet. De to første ble trolig ikke bygget, mens gudshuset på Karnes ble bygget 9 år seinere i 1731.

I 1728 ble Lyngen skilt ut som eget misjonariat og Simon Kildal ble tilsatt som misjonær som hadde samme status som en residerende kapellan i dag.

 

Gudshuset på Karnes bygges i 1731.

Søren Kildal var som nevnt misjonær i Lyngen. Det var han som planla det nye kirkebygget på Karnes. Det var Søren Kildals bror Simon Kildal som ble utnevnt til Lyngen i 1728 og til kapellan i Karlsøy i 1729 som gjorde alvor av å få bygget på Kirkevollen reist med støtte fra Misjonskollegiet i København. Det var Simon som fikk tømret hugget på Kirkenes innerst i Lyngenfjorden og fraktet til Kirkevollen på Karnes i 1730. Året etter i 1731 ble det ført opp et langhus som var ca 11 meter langt og ca 6 meter bredt. Det ble også bygget en prestebolig mellom kirka og fjæra.

Det har vært en vedtatt sannhet at den første kirka i Lyngen ble bygget på Kirkevollen på Karnes i 1731.

Med den kunnskap vi har i dag er det er det ikke bare sannsynlig, men temmelig sikkert at det har vært ei eller flere kirker i Lyngen lenge før kirka på Karnes ble bygget i 1731. Lyngen har vært svært sentral og det har vært sammenhengende bosetting i området helt fra eldre steinalder. Jernalderen og vikingtiden var en rik periode både nærings og befolkningsmessig. Det var svært mange gårder med stor aktivitet. Eksempel på dette er gården Flatvoll i Pollen der det i dag kan identifiseres spor etter mer enn 40 hus, en rekke graver og kanskje et hov eller ei seinere kirke. Svartedauen utryddet på det nærmeste befolkningen i området.

Karnes kan ut fra beliggenhet og funn ha vært et hov eller seinere et kirkested. Det er grunn til å anta at kirken som ble bygget på Karnes i 1731 var en gjenoppbygging etter en kirkebrann eller et gammel kirketuft som hadde ligget øde i lang tid.

 

Kirka flyttes fra Karnes til Lyngseidet i 1740.

Ole Hierild ble utnevnt til Simon Kildals etterfølger som misjonær i Lyngen fra 1738 til 1742. Det var Hierild som satte i gang arbeidet med å få flyttet kirken.
Bare 9 år etter at kirka ble bygget ble den flyttet til Lyngseidet i 1740. Det var tre grunner til at kirka ble flyttet:

  1. Det var lettere for Karlsøypresten å komme til Lyngseidet.
  2. "Dels for Ulfsfiords Finnene" som da ville få lettere vei til kirka.
  3. "Tillige fordi der på Karnæs var mangel på Vand og Brændeved."

Argumentasjon for å flytte kirken fra Karnes til Lyngseidet var at det var lite ved og vann på Karnes. Det ble ikke lite ved på Karnes i løpet av noen få år, 4 – 8 år, all den tid beslutningen må ha blitt tatt før flyttingen i 1740.

Kirka ble gjenoppbygget mellom den nåværende kirke og stranda. Kirka får nå navnet ”Lyngs Capel" og ble innvidd av prost Henning Junghans fra Tromsø 8. søndag etter trinitatis i 1740 (Festum Trinitatis = søndag etter pinse).

Kirka fikk sin første kirkeklokke i 1749.

I 1752 drar Hans Gartner til Lyngen for å døpe barn, ha tilsyn med lærere og forkynne Guds ord.

Kirka som ble bygget på Karnes i 1731, flyttet til Lyngseidet i 1740 ble revet i 1776 etter at den nye korskirka på Lyngseidet var tatt i bruk. Tømret til den gamle kirken ble solgt for 16 riksdaler til Oldervik hvor den ble benyttet til naust. Naustet er i dag i god stand og vernet.

 

Korskirken fra 1775.

I 1770 reiste en kommisjon rundt og besiktiget kirkene. Av kommisjonrapporten går det fram at de finner ”Lyngs Capel” for lite og anmoder om at det alt samme år bør oppføres en ny korskirke. ”Den gamle Kirkes tømmer eller dets verdi, komme den nye Kirke til Hielp”.

I følge ”Lyngs Capes Regnskabsbokl” går det fram av førsel i 1775.”Bygget ny Kirke for ca 230 Rdr.: den gamle kirke solgtes for 16 Rdr.”

I kommisjonsrapporten går det fram at tømmeret til kirka allerede var kommet til Lyngseidet i 1770. Det var proprietær Johan Hysing som bekostet 40 tylfter furutømmer til en verdi av 65 riksdaler. I skiftebrevet etter Johan Hysing og hans hustru setter arvingene som betingelse at det for kirkas penger blir anskaffet en messehagel med giverens initialer. Den nye korskirka ble bygget på sin nåværende plass. Bygget er ført opp i norsk sen-rokokko med laftede vegger og saltak. Taket utvendig var dekket med takspon av tre (kanskje lerk). Himlingen eller takhvelvet er et krysshvelv. Over midtskipet ble det bygget en takrytter som også var dekket med takspon. Klokka fra 1747 ble passert i et klokketårn ved siden av kirka. Kirka hadde bare er stort rom. Langskipet øst vest er 17 meter mens tverrskipet nord sør er 16 meter. Grunnmuren er av gråstein og har en tykkelse på 80 cm. Høyden er fra 20 til to centimeter over terrenget.

Bilde.

Innvielsen av den nye kirka fant sted først tredje søndag etter påske i 1775. Det var prost Irgens som foretok den høytidelige vigslingen.

Kirka ble ikke helt ferdig før i 1780, og den første offisielle utnevnte sogneprest i Lyngen Elias Schønning Dreyer holdt sin første gudstjeneste i kirka på første pinsedag i 1782.

 

Ombyggingen 1840 - 1846

Først i 1840 – 1846 fikk kirka det utseende den har i dag. Den tyske arkitekten Lydke utarbeidet tegningene til den omfattende ombyggingen. Det gamle tårnet på midten av kirka – takrytteren ble revet. På vestenden av hovedskipet ble det bygget et eget tårnhus med våpenhus i første etasje, loft og klokketårn og spir øverst. Tårnet har et nygotisk preg. Taksponet fra det gamle tårnet ble overført til det nye spiret. Hele bygningen ble bordkledd utvendig med stående furupanel 1” x 8” og malt hvit. Også innvendig ble kirken panelt og malt. Gulvet i koret fikk et høyere plan enn resten av kirkas gulv. Bilde.

Kirkebygget fikk flere sitteplasser ved at det ble bygget galleri i to høyder. Galleriene er formet i buer med empirisk tilsnitt. Første galleri går fra den ene siden av koråpningen gjennom tverrskip og langskip til den andre siden av koråpningen. Det er mulig å gå langs hele galleiet. Andre galleri slynger seg bare innen tverrskipene og vestre del av langskipet. Både første og andre galleri bæres av sylindriske søyler. Første galleri av 10 søyler og andregalleri av 6 søyler. Alle søylene har et sylindrisk tallerkenkapitel.Bilde.

Kirken fikk med dette til sammen med galleriene 310 sitteplasser.

Bilde.

Ved ombyggingen fikk kirka nye vinduer. De gamle rektangulare vinduene ble skiftet ut med buede vinduer. Vinduene på langveggene i langskipet, kor og tverrskip sender lys ned i kirken og til første galleri. Røstvinduene på tverrskipet gir lys til første og andre galleri.

Grunnmuren er fra da korskirka ble påbegynt i 1770. Tilbygde sakresti og tårnhus har fått samme grunnmur som resten av kirken. Sakrestiet har fått en liten kjeller med lukenedgang fra rommet over. Bilde.

Kirken hadde vedfyring og tverrskipet hadde ovner med loddpiper både i nord og syd. Det samme hadde sakrestiet. Bilde.

 

Kirkejubileet i 1931 – 200 år.

Det var Til dette kirkejubileet ble det gitt ut et jubileumsskrift forfattet av …………………
Det var skolestyrer Inggjald Leigland som tok initiativet til og fikk finansiert en tradisjonell bauta til kirkejubileet.
Bautaen som er hugget ut av fjellet ovenfor Killakken har følgende innskrisjon;
"Her reiste federne våre fyrste kyrkja i Lyngen i 1731"
Nederst på bautaen finnes jyubileumsåret 1931.  Bautaen ble avduket ved en høytidelighet sommeren 1931 på Kirkevollen på Karnes.  Den norske kirke var representert ved biskop Berggrav, resederende kapelan Bøckman og sogneprest Peter Slyngstad.   Fylkesmann i Troms, Bassøe i tillegg til andre prominenser var sammen med en stor skare mennesker fra Lyngen til stede unde høytideligheten.   Seinere var det i mange år holdt friluftsgudstjeneste ved bautaen i Olsok-helgen.

Taksponet eller sjingeltekningen på tårnet ble i 1932 tatt bort og erstattet med kopperplater. Den gamle jernfløyen fra 1846 ble samtidig skiftet ut med en ny kopperfløy som også bærer årstallet for avslutningen av ombyggingen i 1846.
I 1977 ble de gamle taksteinenene på kirketaket skiftet ut med nye av samme type.
Den gamle kula på kirketårnet var morken ramlet ned i 1980. Den ble erstattet med ny kule i samme størrelse laget i aluminium av Lyngseidet mekaniske verksted.

Trapp

Malingr

Krigsårene 1940 – 1945.

Kirkeinnventaret ble pakket ned og flyttet til Gjøvik og videre til Sølvgruvene i Kongsberg.  Det samme ble altertavla, prekestolen.

Da de tyske styrkene trakk seg tilbake fra Murmanskfronten ble deler av Lyngen tvangsevakuert fra oktober 1944 til februar 1945. Det var svært mange soldater i Lyngen det siste krigsåret. Vinteren var hard og kirka ble tatt i bruk som stall for hester og forlegning av soldater.

Eikeløvet og eikenøtta under prekestolen ble ødelagt av hestetenner, det samme ble de gamle kirkebenkene.  Eikenøtta ble laget på 50 tallet og ble satt på den flate bunnen av prekestolen.  Eikeløvet ble laget av Kåre Marthinusen på Solhov og ble satt på plass i 1999.

Kirkebenkene fikk ny utforming etter krigen. De gamle finnes det fortsatt noen av i tårnet og utenfor kirka.

 

Kirkejubileet i 1981 – 250 år.

Til 250-års jubileet i 1981 ble det utarbeidet et minneskrift eller et jubileumshefte. Det var Haakon Karlsen Jr. som sto for dette arbeidet. Det er det arbeidet som er revidert og tilføyd en rekke nye opplysninger som danner grunnlaget for denne internettsiden.

Det ble også laget en minneplatte i 1000 nummererte eksemplarer som etter hvert har fått en samleverdi.